Forklaring4. september 20266 min lesing

Av de 482 ginene i Bathmen står det på 24 flasker bokstavelig talt London Dry. De kommer fra England, Italia, Estland og Nederland. Det høres ut som en feil, men det er helt riktig. London Dry gin er nemlig ikke en opprinnelse. Det er en produksjonsmetode, og hvor kjelen står, spiller ingen rolle juridisk sett.

Det er en av de få betegnelsene på en drikkeflaske som virkelig garanterer noe. Champagne sier noe om et sted. Single malt sier noe om korn og destilleri. London Dry sier noe om hva produsenten har lov til og framfor alt ikke har lov til å ha i flasken.

Bygningen til Beefeater-destilleriet i London
Beefeater er et av de få merkene som fortsatt destillerer innenfor Londons grenser. For betegnelsen London Dry er det ikke nødvendig. Foto: Ungry Young Man (CC BY 2.0), via Wikimedia Commons

Tre typer gin i loven

Den europeiske forordningen kjenner tre stigende kategorier. De står alle tre på etiketter, og forskjellen er større enn den ser ut til.

Gin er den bredeste. Nøytral alkohol av landbruksopprinnelse, smaksatt med einebær og tillatte aromaer. Det kreves ingen ny destillering. En produsent kan tilsette aromaer til ferdig alkohol og kalle resultatet gin. Minst 37,5 prosent alkohol.

Distilled gin går et skritt lenger. Her må smaken komme fra en redestillasjon: alkoholen går sammen med einerbær og andre plantedeler inn i kjelen på nytt. Etter destillasjonen får aromaer tilsettes. Også minst 37,5 prosent.

London gin er den strengeste. Og fordi nesten alle setter betegnelsen London Dry gin på flasken, er det den termen man møter i butikken.

Hva London Dry nøyaktig krever

Reglene er korte og nådeløse.

Smaken må utelukkende komme fra redestillasjon, i tradisjonelle kjeler, med naturlige plantedeler. Ingen aroma tilsatt etterpå, i noen form.

Destillatet som kommer ut av den kjelen må være minst 70 prosent alkohol. Det er en høy terskel, og den er der ikke uten grunn: jo lavere man destillerer, jo mer kan man skjule.

Det må ikke tilsettes fargestoff. En London Dry er derfor alltid vannklar.

Og det kan høyst være 0,1 gram sukker per liter. Det er en tiendedels gram. Til sammenligning: en likør må inneholde minst hundre gram per liter. Forskjellen er en faktor tusen. I praksis betyr regelen at det ikke er sukker i.

Etter destillasjonen kan det bare tilsettes vann for å justere styrken. Ingenting annet. Tappes på minst 37,5 prosent.

En kobberkolonnekjele på et destilleri
En kolonnekjele når høyere prosenter enn en kjele med en enkelt omgang. For London Dry må destillatet være minst 70 prosent. Foto: Yukonmanner (CC BY-SA 4.0), via Wikimedia Commons

Hvorfor det ikke er noen London i London Dry

Forordningen nevner ikke noe sted. Det står ingen steder at kjelen må stå i London, i England eller i det hele tatt i Europa. London Dry er uttrykkelig ikke en geografisk betegnelse.

Det ser man igjen i vår egen hylle. De ni flaskene fra J.Rose som heter London Dry, lages i Italia. Crafters kommer fra Estland. Bronckhorst destilleres i Nederland. De får føre den betegnelsen fordi de følger metoden, og av ingen annen grunn.

Det samme gjelder omvendt. En gin som lages i London, men hvor det tilsettes sukker eller aroma etter destillasjonen, kan ikke kalle seg London Dry. Stedet hjelper ikke.

Hva regelen sier og ikke sier om smak

Her må vi være ærlige, for betegnelsen overvurderes ofte.

London Dry garanterer at ingenting er tilsatt etter destillasjonen. Det er en reell garanti og sier noe om håndverket: alt man smaker må komme fra den ene destillasjonen, så produsenten har bare én sjanse.

Men betegnelsen sier ingenting om hvilke botanicals som inngår, hvor mange, eller hvor lenge de trekker før kjelen settes på. To London Dry gin kan være helt forskjellige. Den ene lener seg tungt på einer og koriander, den andre tilsetter ti eller tjue andre planter. Begge oppfyller kravene.

Betegnelsen sier heller ingenting om kvaliteten på basisalkoholen, bortsett fra en øvre grense for metanol. Og den sier ingenting om prisen den er laget for.

Det man har nytte av: står det London Dry på flasken, vet man at den er tørr. Ingen sukker, ingen farge. Derfor er den den klassiske oppskriften på en gin og tonic og en dry martini.

Tørket helt korianderfrø i en skål
Koriander er etter einerbær den mest brukte botanicalen i gin. Frøet, ikke bladet, og det gir først og fremst sitrus og en lett pepret tone. Foto: Misterneedlemouse (CC0), via Wikimedia Commons

Hvorfor disse reglene finnes

Strengheten i London Dry er ikke noen fornøyelse. Den stammer fra en tid da gin ble laget i store mengder av alkohol av vekslende opprinnelse, med sukker og aroma tilsatt for å skjule hva som var galt med den. Den som arbeidet ryddig den gang, hadde interesse av å kunne sette det på flasken.

Det er også herfra de to mest teknisk hørende tallene kommer. Nedre grense på 70 prosent for destillatet utelukker tilsetning av svakere, mindre rene fraksjoner. Og øvre grense for metanol, fem gram per hektoliter ren alkohol, sier noe om kvaliteten på basisalkoholen man starter med. Begge grensene verner om det samme: at det man smaker, virkelig kommer fra kjelen og ikke fra en flaske smaksstoff.

Det er nettopp derfor betegnelsen fortsatt har verdi. En produsent som holder seg til den, har fratatt seg selv en rekke utveier.

Hva annet som kan stå på en slik etikett

I tillegg til London Dry støter man på betegnelser som slett ikke er fastlagt ved lov. Navy Strength for eksempel: i praksis betyr det rundt 57 prosent, men ingen forordning foreskriver det. Vi har fire på lager. Old Tom er heller ikke beskyttet. Pink gin slett ikke.

Ved disse betegnelsene må man altså se på flasken og ikke på ordet. Ved London Dry er det ikke nødvendig. Der står loven bak.

Blå einebaer mellom nålene på en einerbusk
Einebær er botanisk sett ikke et bær, men en kjøttfull kongle. Busken trenger to til tre år for å få fram en moden. Foto: T. Kebert (CC BY-SA 4.0), via Wikimedia Commons

Hvor du kan begynne

Vil man høre hva metoden gir, kan man sette to London Dry-ginner side om side som er ulikt oppbygd. Tanqueray bruker en kort liste med botanicals. No.3 holder den også stram. Beefeater lar plantedelene trekke et døgn først. Oxley destillerer ved lav temperatur under vakuum. Fire ganger samme lovfestede kategori, fire ulike veier dit.

Se mer

Alle 482 flasker står samlet på ginsiden. De engelske produsentene har en egen oversikt, og det gjelder også de nederlandske og de skotske. Merker vi fører, er blant annet Gordon’s og Hayman’s.

Søkes det etter alkoholprosent, land eller innhold i stedet for merke, kan vin- og brennevinsbutikkens søkemotor brukes. Og finnes det ikke, er det bare å ringe. Vi har hatt flaskene i hendene.

Det finnes også gin uten alkohol. Hva som er i den, står i alkoholfri gin.